KAMALOKA Forlag - Mitt liv som astralaktiv - bli med inn i en annerledes verden

- bli med inn i en annerledes verden
NYTT OM UNIVERSET »

MIN SISTE ASTRALREISE...

  24.03.2017 23:37, by , Categories: NYHETER

I midten av januar 2017 opplevde jeg igjen en ny spektakulær og fantastisk flott UKO ( Ut Av Kroppen Opplevelse ). Jeg var sterkt emosjonelt engasjert og gikk ut av kroppen ( projisjerte ) ved to tiden på natten fra mitt hjem i Mjøndalen. Jeg hadde en fantastisk ground skimming i nærområde og tok en high speed tour ned mot Drammen sentrum. Jeg lander mykt på toppen av en fjellskrent på åsen med fantastisk utsikt over Drammen. Men jeg står der....bestemmer jeg meg for å besøke min venninne som bor rett utenfor Housten . Vi har planlagt å møtes i julen, men dette ble det ikke noe av. Nå måtte jeg se henne og at hun hadde det bra. Take off fra fjellet over Drammen skjedde i enorm hastighet og Nordsjøen, Syd Vest kysten av Grønland ble passert i enorm hastighet. Jeg flyr inn mot kysten av USA, nærmer meg Texas og desending inn mot Housten og huset hvor min venninne nå er iferd med å vokne på morningen. Jeg lander ved siden av sengen hennes på soverommet og  hun har ennå ikke voknet.   Fortsetter...

Den aller siste UKO ( Ut Av Kroppen Opplevelsen ) hadde jeg nå 01.07.2018, på setra Gitvola i Hedmark sammen med min gode venninne Cathrine Søberg. Cathrine er et naturmenneske og har vokst opp på en av de største gårdene i Hedmark Hun hadde denne varme vakre sommer ettermidagen holdt en sjaman seremoni for kuene på setra...og hennes trommeseremoni utløste min UKO! Denne kvelden hadde jeg en 15 sekunders spektakulær flight i voldsom hastighet rundt nærområdet Gitvola og vannet ved Nordhue. Forløpig manus var lagt ut her på bloggen i to dager 15 - 17 juli! 

Følg med...Jeg jobber med manus BackOffice og vil etterhvert legge ut mere her..

Inside Publisher

 Vi er mer

nysgjerrige på hva

drømmene betyr enn

på tingene vi ser

i våken tilstand

 

Av Diogenes

Kommentar: Drømmene finnes ikke, bare pur virkelighet....

Vi ha ikke forstått forskjellen på "Drøm" og virkelighet....

Det vi har trodd er drømmer, er rèn pur virkelighet..., men vi har vært

forvirret, fordi vi tror at virkeligheten kun er hva vår sjel og bevissthet

opplever i vår egen kropp. MEN...sannheten er...at virkeligheten

er like virkelig når vår bevissthet går "Ut av Kroppen".

Følg med her....

 

SPONTAN UKO VED NORDHUE

HEDEMARK

 

Den aller siste UKO ( Ut Av Kroppen Opplevelsen ) jeg hadde, skjedde for bare noen korte uker siden i skrivende stund. Dette var en meget spontan og sjelden UKO, noen jeg har hatt svært få av og svært sjelden  iløpet av livet - jeg kan telle dem alle på alle ti fingre. Jeg skriver om dem alle i denne boken og følgende UKO ved Nordhue og Yksnsjøen i Hedmark, forteller jeg om i dette kapittelet.En spontan UKO er ikke fremprovosert eller planlagt på noen måte, og kommer alltid til meg som den største gave fra en høgere intelligens på "den andre siden"! Og i skrivende stund tenker jeg på hvilke situasjoner jeg har vært i sånn til hverdags og i hvilke aktiviteter jeg har vært i, når disse spontane UKO`ene har oppstått. Det er aller først og fremt to svært signifikante  forhold jeg har registrert opp gjenom årene, som er knyttet til slike spontane UKO`er. Det er ekstrem kulde / ekstrem varme, eller at jeg har vært strekt transendent eller medial. Ved denne siste UKO`en på Setra Gitvola på Hedemarksviddas ville skoger, var sommer kvelden ekstra trykkende og varm, med en temperatur i 800 meter over havet på 25 - 26 Grader Celsius. Dagene hadde vært svært trykkende og varme og det var min gode vennine Cathrine Søberg som hadde invitert meg med til sitt barndoms seterparadis her i de dype skogene på Hedmarksvidda. Dette fantastiske fjellområde med noen håndfulle hjemmesetre til noen av de største gårdene i Hedmark og Løten regionen. Cathrine er vokst opp på gård og glad i natur og dyr. Cathrine er svært spirituell og har lang farts tid bak seg opp gjennom livet som en av Norges fremste ildsjelder innen natur og dyrevernet her hjemme. Hun har en kjærlighet for naturen som griper dypt og langt tilbake til hennes oppvekst og barndom. Jeg skal nå ta dere med på setervangen Gitvola, hvor Cathrine krabbet omkring som liten før hun lærte og gå - og jeg jeg skriver datoen 01.07.2018. Vi har tilbrakt helgen på setra og denne varme sommerkvelden har Cathrine invitert meg til Sjamanseremoni med sin sjamantromme - og hun skal holde seremoni for kuene som går å beiter på innmarksbeite tett opp til seterbua hvor vi befinner oss. 

Vi har kost oss og nytt sommerettermiddagen med kaffe og kaker på setras svalgang. Herfra har vi en kongelig utsikt utover et av de vakreste partiene av Hedmarkstoppen - og Cathrine sitter og trommer svakt på sjamantrumma. De dype underfundige tonene flyter ut i den lumre varme sommerkvelden og Cathrine sitter avslappet og meditativ i stor ro. Denne jenta og fjellroen smelter sammen på et merkelig vakkert og harmonisk vis og jeg kjenner en indre fred, ro og stor glede i mitt hjerte. Jeg er lutter takknemlig og ydmyk for at hun har invitert meg med til sitt helligste sommerparadis - og ikke minst at jeg får lov å overvære denne seremonien. Helgen her oppe har så langt vært helt fantastisk.

Plutselig reiser Cathrine seg rolig opp fra benken hun sitter på. Hun er konsentrert og har en ro over seg som vekker til minne århundrer med fjellro, bjelleklang og kuer som rauter i skogene her. Hun går rolig forbi meg og ut på setervangen, mens hun trommer taktfast en dyp grunntone fra sjamantrommen. Lyden flyter utover landskapet, ut i de dype barskogene og myrdragene som omgir fjellet her på Gitvola. Jeg legger merke til at kuene noen hundre meter nede i skogen blir stille. De stopper tydeligvis opp og lytter, for kubjellene tagner. Det blir helt stille. Så stille så stille i noen minutter, bare trommevirvlene fra Cathrines sjamantromme blander seg på en harmonisk måte med fjellstillheten og den varme sommerkvelden i det samme hun lokker på kuene: "Komme da...komme da......komme nå...". Hun har tatt en pause i trommingen og det varer ikke lenge før det blir fart på kuene ute på de glisne gress slettene nedenfor setra. De begynner å samle seg, småløper litt og stopper opp og lytter igjen. Cathrine trommer ekstatisk videre og kuene rauter, lytter og setter etterhvert fart og begynner å løpe opp mot henne og setra hvor vi befinner oss. "Nå må du spille musikk for dem", sier Cathrine....kan du sette på Enya på bilstereoen?, spør hun meg. Jeg lar meg ikke be to ganger. Reiser meg og går ned til bilen som står nede ved grinda tett ved gjerde mot kvea. Her har allerede de første kuene kommet opp til gjerde og står nå og kikker nyskjerrig på oss. Spesielt er de åpenbart opptatt av Cathrine og tromma hennes. I samme sekund stereoanlegget toner i med Enya...stopper Cathrine trommeseremonien og Enyas vakre melodi toner utover seterlandskapet - tydeligvis til stort behag for dyrene som står og nyter avdisse eiendommelige og skjønne tonene. Det hele er svært sterkt og spesielt. Jeg har aldri før fått oppleve kuer i en slik setting og ville aldri drømt om at de ville nyyyte og glede seg, slik som de åpenbart gjorde nå. Dette var rett og slett fantastisk og sterkt. Jeg blir betatt av disse vakre dyrene og deres eiendommelig skjønnhet og vakre karakter - slik som de tydelig nyter de vakre tonene fra Enya. Jeg blir rørt og kjenner både glede og vemod over å få lov å overvære denne seansen. Dette er rett og slett fantastisk. Jeg skrur ned anlegget og Cathrine fortsetter og trommehvirvlene er svakere nå, men dyrene står fokusert som i en transe og bare nyter .... Etter en stund går Cathrine rolig frem til et av ungdyrene og de to hilser på hverandre med et mule - kyss. Kua ved siden av kunne heller ikke la være og hun måtte også få oppmerksomhet, nærhet og kjærlighet i et varmt mule - kyss. Slik fortsetter Cathrine denne kjærlighetsseremonien til kuene og de 25 - 30 talls dyrene hungrer etter nærhet og kjærlighet. 

Sommer kvelden er varm og vakker. Her i 600 meters høgde over have nyter vi av en enorm helligdom, fred og ro i nærheten av kuene på setervollen. Cathrine avslutter sin tromme seremoni og Enyas vakre toner har flytt ut over fjellet og stilnet. Det er som et varmt teppe av stor kjærlighet til både dyrene og naturen har lagt seg over setra og de milevide myrene og skogene her på Gitvola. I samme sekund Cathrine avslutter sin Sjamanseremoni begynner dyrene utenfor gjerde på setervollen å bli urolige og de uttrykker en åpen kjærlighet og glede. De samler seg og begynner å løpe nedover setervollen mot skogen og myrene der ute. De er så glade og stråler av tilfredshet i det de løper og bjellene klinger som en særegen symfoni utover fjellet. Vi blir stående i stor undring og bare nyte dette fantastiske senarioet som til slutt bare høres som en fjellets bjellesymfoni i det alle dyrene ikke lenger kan sees fra setra. Så brått stilner alt....det blir så stille så stille der ute. Ikke en lyd kan høres...Igjen er det som om fjellstillheten griper og fører fjellet tilbake flere hundre år i tid. Tiden står stille og eimen av seter, bufe og gammal seterkultur gir hjertene våre en ubeskrivelig lengsel og stor ro på en og samme tid. En indre ro og glede stiger opp i meg og jeg kjenner at noe spesielt er iferd med å skje meg. Jeg vet ikke helt hva enda, men en sitring, ro og varme fyller opp hode og kropp i den lummervarme sommerkvelden. Jeg kjenner meg euforisk og enormt oppløftet - og svært lykkelig.

Min venninne Cathrine har gått inn i seterstua for bare noen få minutter siden og jeg har gått halveis ned mot kvea og står rolig å stirrer utover denne vakre fjellheimen og enorme barskogene her i område ved det det spesielle landkjenne merke Nordhue. 

Så skjer det fantastiske. Mens jeg står og stirrer utover myrdragene og vannene ved Nordhue kjenner jeg at kroppen min på en underlig måte inntar en stående meditativ stilling med samlede føtter og håndflatene dras sammen foran ansiktet med lett buede albuer. Jeg har ingen kontroll over det som skjer - og i samme sekund forstår jeg at det er min pre - flight modus som har koplet inn. Jeg er faktisk iferd med å "gå ut av kroppen" spontant. I samme sekund jeg forstår det - vet jeg også at "jeg er slått på automat - pilot modus" og vil snart "projisere" som vi kaller det på fagspråket. En projeksjon er betegnelsen på det som skjer når min bevissthet forlater kroppen og forlater vårt tredimensjonale rom og går inn i parallell dimensjonen astraldimensjonen. 

 I neste sekund gripes jeg av en eufori og oppløftethet som er så ubeeskrivelig skjønn og vakker - en glede - en gledesrus som er svært kontrollert og balansert - og jeg kjenner samtidig en sitrende og kilende følelse i hele kroppen - på en måte som kan sammelignes med at noen kiler meg med en elektrisk fjær samtidig overalt inni min egen kropp. DA vet jeg at det er rett før jeg "går ut" av kroppen....og det er mitt astrallegeme som går ut , eller projiserer.

I samme sekund jeg begynner å gå ut, sjekker jeg om min venninne Cathrine er kommet ut av seterbua igjen, men det er hun ikke. Jeg vil jo forsøke å si fra til henne hva som er iferd med å skje meg, men det får jeg ikke sjansen til nå. Så...begynner jeg å stige langsomt oppover og kjenner denne kilende og eiendommelige følelsen i det jeg separerer fra kroppen min, som står det traust i meditativ stilling nå med lett skrevende bein og hendene lagt sammen med rette fingre foran ansiktet. Da astrallegeme er bare en halv meter over mitt eget fysiske hode, snur jeg meg og ser meg selv og mitt eget fysiske ansikt - nettopp med hendene foran ansiktet. Jeg har øynene lukket og ser meget rolig og avslappet ut der jeg står. Det gir meg den ro og visshet jeg trenger  - og jeg vet at nå er det bare å gå i "flight modus" - som jeg er programert til. 

Det er nå et år siden jeg sist hadde en spontan UKO ( Ut av Kroppen Opplevelse) i mai måned fra mitt hjem i Mjøndalen utenfor Drammen. Jeg vil nå bare beskrive denne fantastiske astralreisen jeg hadde ved Nordhue. I et annet kapittel vil jeg forklare nærmere i detalj hva som skjedde og hvorfor. 

Selve projeksjonen tar bare en fire fem sekunder og jeg kjenner en egen sval bris som omgir atrallegemet mitt i det jeg går ut av kroppen og løfter meg langsomt et par tre meter opp i luften og en meter foran - eller utenfor kroppen min som står der. Rolig bøyer jeg mitt astralshape - som om jeg tok med hele kroppen min ut i astraldimensjonen. Jeg setter meg komfortabelt til rette med  "knyttede never" oppå knærne mine som er trukket opp - slik som jeg sitter på bakken - bare det at nå svever jeg helt vektløs i astraldimensjonen. Det hele er rett og slett helt fantastisk. Hver gang jeg får en slik UKO, er det like overraskende fantastisk hver gang. Jeg er svært ydmyk og glad for å få lov å oppleve dette. 

I det jeg sitter her - begynne jeg automatisk å gå opp en pre - flight sjekkliste, som jeg nøye har programert inn for lenge siden. Det er fantastisk morro å se at alt fungerer som det skal. Nå strekker jeg meg langsomt ut - rett forover og strekker hendene foran meg, slik at jeg blir liggende å flyte vektløs i astraldimensjonen - klar for "take off!". Blikket mitt og min egen tankekraft styrer mitt astrallegeme, som er supersonisk og istand til å fly mange titalls Mach. Ved å kontrahere - og strekke fingrene mine    ( som selvfølgelig ikke er der), jeg bare føler det som om de er der, kan jeg aksellerere og redusere min hastighet. Blikket styrer samtidig mitt astrallegeme og slik finner jeg min flight - line over landskapet. 

Jeg retter blikket mot det vakre vannet nede i dalen til høgre for Nordhue og sikter meg inn mellom to grantrær, kontraherer muskelkraft og aksellerer fort. Etter bare et sekund er jeg raskt på veg 3 - 400 meter fra setra og de to grantrærne, som står en 20 meter fra hverandre, raser forbi meg i en voldsom fart. Jeg sikter meg inn på et myrdrag mellom Nordhue og vannet og ground - skimmer landskapet her 10 - 15 meter over bakken. Fargene i astraldimensjonen er transparente i alle regnbuens farger, og granskogen funkler i alle mulige grønne , glitrende og holografiske fargemønstre. Jeg er euforisk og svært glad for å få lov å oppleve en UKO ( Ut av Kroppen Opplevelse ) gjen. Men jeg blir ikke for glad og oppstemt, fordi jeg har brukt hypnose og aktiv programmering for å moderere emosjonelle gledesutbrudd - fordi disse vil avbryte min UKO og jeg vil nå like plutselig gå i black - modus og tilbake til kroppen min. Dette er en sikkerhetsprosedyre jeg har utviklet nettopp for å ta vare på meg selv - min bevissthet og sjel - som må tilbake til min kropp for å ta vare på denne ....om noe skulle gå riktig galt underveis i astralflugten. Det jeg forteller dere nå, er at om jeg ikke hadde pre - flight - safe prosedyrer, kan min UKO fort bli avbrutt, noe jeg selvfølgelig ikke ønsker ...med mindre det er absolutt nødvendig for min egen sikkerhet.

Jeg går tilbake til min ground - skimming og jeg hadde siktet meg inn på myrdraget foran vannet på høgre side av det vakre fjellpartiet Nordhue. På toppen av fjellet står en av de menst kjente TV - senderne i regionen. Jeg flytter blikket ned og kjenner at mitt astrallegeme senker høgden over landskapet....og jeg har i ettertid beregent min hastighet  nå til ca 300 km / timen , som tilsvarer 83,5 m / sek. Jeg reduserer hastigheten automatisk litt mere når jeg skal fly nærmere terrenget. Dette kun for å unngå hva jeg kaller "flusching" ....d.v.s. gjennomflyvning av trær og forhøgninger i terrenget...noen ganger også fugler. Da blir min astralflight avbrutt og jeg vil automatisk vokne i kroppen min igjen...DET vil jeg jo ikke! Jeg er lykkelig, i good mood og har fin flyt i min astralfligt. Jeg koser meg og nyyyter virkelig flighten nå. Jeg var litt stressa, og overrasket i starten, men det er under full kontroll nå. Noen småfugler, sissiker ....fire fem stykker flyr sammen i flokk og "snakker sammen" i samme sekund jeg passerer dem på høgre side...Jeg flyr jo adskillig raskere enn dem, og jeg tar dem igjen...svinger litt nærmere og passerer dem i ca 250 km / timen. Jeg passerer dem bare på et par meters avstand...og de registrer ikke engang mitt nærvær. De er så vakre og skjønne der vi veiver avgårde med sin sissikflukt. De flyr over myra og har kurs mot vannets høgre strand og barkogene som strekker seg oppover lia mot bilveien fra Budor til Gitvola. Jeg har ikke noe problem med å få med meg "et lite studie" av disse vakre gråsissikene tross i min store hastighet. Men mitt astrallegeme har en super persepsjon - som virker slik, at i samme sekundet jeg fokuserer på disse vakre fuglene - fryser jeg tidsbilde og forlenger sansingen til et "par tre sekunder" real time - slik at jeg får et greit studie av dem. I vårt tredimensjonale rom ville min hastighet på 2 - 300 km / t gå så raskt, at jeg ville ikke engang se fuglene, før jeg hadde passert dem. Dette er det jeg kaller supersansing, som er et helt vanlig fenomen når jeg flyr astrtalt. 

I det jeg har passert sissikene, sikter jeg meg inn på vannspeilet som har små krusninger fra den svake brisen som ligger over vannet akkurat nå. Jeg går ned til en høgde av en meter over vannet og opplever solrefleksene og de små krusningene på vannet, som tusenvis av små blinkene soler og deres fantastiske skimrende solstråler som blaffrer i alle regnsbuens farger omkring meg.  Jeg er superlykkelig, glad og ekstatisk ruset over hva jeg opplever her og nå. 

Strandelinjen kommer fort imot meg og jeg retter blikket opp mot toppen av åsen på høgre siden av vannet - og løfter astrallegemet mitt i en stigende flight - line opp over grantrærne og blandingsskogen som kler åssiden her. Jeg har allerede lagt bak meg 3/4 av vannet og forbereder en lat stigende sving som kurver til venstre over skogen nå med vannet et par hundre meter der nede nå på min høgre side. Jeg kikker kort bort på fjellet Nordhue og tar et raskt overblikk på min posisjon iforhold til fjellet der borte på min venstre side av vannet. Jeg er i ca 150 meters høgde over terrenget nå og ca 50 meter lavere enn toppen av Nordhue. Nede på vannet tett ved stranden under Nordhue, svømmer et stokkandpar som tydeligvis gjør seg klar til å ta av. Jeg følger nå vannets og strandens kurve i en rimelig krapp venstresving og flyr nå i ca 100 meters høgde over terrenget. Etterhvert kommer Nordhue imot meg og jeg stiger litt oppover fjellsiden for å kikke nærmere på TV masten som står der. Jeg kommer fort veldig nær og er litt bekymret for å fly inn i barduner og stålviere som stabiliserer denne høge masten. Jeg er ca 50 meter unna nå og ca 20 meter opp i nivået med nedre del av masten. I samme sekund skjekker jeg igjen stokkendene nede på vannet som effektivt tråkker vannet og tar av med veivende vinger som pisker opp vannet. Etter 10 -15 meter er de på vingene og vannspeilet bak dem roer seg ned igjen. Nå vil jeg følge etter disse endene og jeg vet at slike studier av fugler i flukt er noe av det mest fantastiske jeg kan få lov å oppleve astralt. Denne muligheten her må jeg bare benytte meg av. Jeg flyr nå i ca 200 km / t og stuper nedover mot stokkandparet som flyr nord - vestover vannet i ca 10 - 15 meters høgde. Hannen ligger et par tre meter foran hunnen til høgre og - hunnen flyr litt lavere enn hannen - et par meter bak ham. Samtidig med at jeg stuper ned mot fuglene i 45 grader vinkel, må jeg fly ned min egen hastighet og tilpasse meg flyhastigheten de to fuglene har. Jeg sikter på hannen og etter et par sekunder nærmer jeg meg de to skjønne skapningene ganske fort og ser at jeg må redusere mere hastighet. Jeg har kontroll og befinner meg et par hunder meter på høgre side og bak de to ca 30 grader. De flyr med ca 80 km / t og jeg finjusterer farten i det jeg legger meg inn mot hannen og blir liggende litt bak ham og litt over ham i høgde. De to er så vakre. Hannen snur nå og da på hode og kikker på hunnen - som flyr noen meter bak ham og noe lavere enn ham nå. Han liker tydeligvis å ha kontroll på sin kjære...tenker jeg og kjenner slik nærhet og kjærlighet omkring de to vakre fuglene. I denne kontakten stiger en ubeskrivelig glede og eufori opp i meg og jeg smelter plutselig i "ett med de to" fuglene og beveger meg rundt dem, og mellom dem og får så ubeskrivelig lyst til "å ta på dem". Kjærtegne dem med min astrale hånd, men jeg lar være av respekten for dem og delvis i uro for at jeg kan forstyrre dem - og ikke minst få avbrutt denne hellige og ubeskrivelig skjeldne og spektakulære opplevelsen - denne flugten sammen med stokkandparet. Derfor trekker jeg meg litt lenger unna de to og sikter meg så inn "på meg selv" som står i meditasjonsmodus oppe ved seterbua, som nå er ca tre kvart kilometer unna meg. Jeg stiger litt og kommer på høgde med setra og ser rett på meg selv. Jeg nærmer meg med stor hastighet, går så plutselig i black - modus - og våkner like plutselig tilbake i min egen kropp. Åpner øynene og ser utover det vakre seterlandskapet, vannet der ute og Nordhue....som jeg nettopp hadde besøkt. DA kommer et eksplosivt emosjonellt utbrudd og jeg begynner å gråte av en ufattelig og ubeskrivelig glede. Tårene renner nedover kinner...Bak meg kommer Cathrine og lurer på hva jeg holder på med. Hun sier: "Jeg ville ikke forstyrre deg, da jeg så at du sto og mediterte", sier hun litt undrende og nyskjerrig. Hun registrer øyeblikkelig min emosjonelle gledesrus og trekker seg litt forsiktig unna...for ikke å forstyrre meg. Jeg på min side går ut av meditasjosstilllingen og føler at jeg må gi henne en forklaring på hva hun akkurat har vært vitne til. 

Jeg er tilbake i kroppen og går ut av meditasjonsmodus i det samme hun kommer opp bak meg på min venstre side og sier: "Jeg så du sto og mediterte, så jeg ville ikke forstyrre deg", sier Cathrine. Jeg spør henne da raskt om hun har vært ved siden av meg lenge, og hun svarer at hun kom akkurat nå. Det tyder på at hun må ha gått ut av seterbua etter at jeg gik i black - modus og allerede hadde inntatt kroppen min igjen. Jeg ville sett henne da jeg var på vei inn mot setra og så meg selv stå der. Jeg så bare meg selv stå der alene, i det jeg gikk i black modus et par tre hundre meter unna. Jeg sto vendt bort fra setra og hadde blikket vendt utover mot fjellet og Nordhue. Derfor kunne jeg ikke se Cathrine da hun kom opp bak meg på min venstre side. Men grunnen til at jeg var usikker, var at jeg har tidligere erfaringer med å ikke registrere situasjoner i vår dimensjon når jeg er i ferd med, eller akkurat rett før jeg går inn i vår dimensjon igjen, fra astral dimensjonen. Dette kan variere en del, men black - modus er en omnijektiv energitilstand som innebærer en transformasjon i dimensjonalitet - nettopp i dette tilfelle fra vår parallell dimensjon astraldimensjone - tilbake til vår egen dimensjon. 

Min emosjonelle tilstand og gråt fikk Cathrine til å trekke seg rolig unna, da hun ville at jeg skulle ha ro. Etter en liten stund, hadde jeg reetablert min IKO ( I Kroppen Opplevelse) , og var helt og fullt tilbake både fysisk og mentalt. Da syntes jeg Cathrine hadde krav på en forklaring, hva jeg hadde holdt på med. Hun lyttet nysjerrig og fortalte om min astral - flight og forklarte henne at den spesielle meditasjons posisjonen jeg sto i - var nøye innprogrammert i mine preflight - safe prosedyrer....nettopp for at kroppen min skal være under kontrollerte og trygge forhold i den tiden min bevissthet er ute av kroppen. Vi hadde en lang og koselig samtale etterpå og slo oss ned på seterstuas svalgang og inntok en god kopp kaffe og godt å "biteti" som vi sier på min dialekt. Jeg følte enorm ro, harmoni og balanse nå...og visste at nok engang var min sjel renset og revitalisert i løpet av disse fantastiske , unike og guddommelige sekundene jeg hadde hatt i astraldimensjonen, under denne flighten rundt Nordhue i Hedemark i Sør Norge. Denne sommerkvelden forble en av mine mest uforglemmelige - og mest overraskende. Mine tanker streifet så tilbake til minnene for et år siden, da astralferden gikk fra Norge til Housten Texas og min venninne der borte....TAKK!

Inside Publisher

Olav Haverstad

No feedback yet


Form is loading...

 

This collection ©2019 by Olav G Haverstad

Contact | Help | Blog skins by Asevo | blog software | web hosting