KAMALOKA Forlag - Mitt liv som astralaktiv - bli med inn i en annerledes verden

- bli med inn i en annerledes verden
« DEN ASTRALE FLYGESKOLEDIN FRIE VILJE ER TID »

DOGONENE I ØVRE NIGER...

  04.03.2015 16:48, by , Categories: Kapittel 3 DOGONENE I ØVRE NIGER

 

 

 

SIRISUS MYSTERIET

 

Ingen vannflom

slukker kjærligheten,

elver kan ikke

skylle den bort.

 

Salamos høgsang

 

Av

Olav Haverstad

 

 

I 1844 oppdaget vestlige astronomer for aller første gang stjernen Sirius A, som ligger i stjernebilde Store Hund.

Sirius mysteriet er et av de første store astronomiske gåter i vår moderne tid. Det var astronomen Friedrich Wilhelm Bessel som i 1844, forsto at stjernen sirius A, var påvirket av et usynlig himmellegeme i dens nærhet.

I sørlige Mali, der elven Niger gjør en stor lat sving, lever dogonene. De nærmeste byene er Tombouctou i nordligere deler av Volta deltaet, og Ouagadougou i sørlige del av Volta.

Dogonene er et fattig og stolt folk av gammel jordbruks kultur og mange av dem bor ennå i sine huler i Hombori – fjellene.

Dogonene skiller seg lite fra annen vest – afrikansk befolkning, men de sitter på en unik astronomisk kunnskap.

I dogonenes tro og religion, ligger dypt forankret en hemmelighet, en guddommelig hemmelighet med detaljert viten om en stjerne, som i all tid har vært usynlig for det blotte øye.

Ja, endog i moderne tid lyktes det ikke astronomene å fotografere den før i 1970.

Dogonene påstår hardnakket og i sterk religiøs overbevisning, at den kunnskap de har er overlevert deres folk av besøkende fra solsystemet i Store Hund.

Dogonene snakker om stjernen Pò Tolo (Sirius B).

Under den første astronomiske observasjonen i 1844, ble det registrert visse uregelmessigheter i Pò Tolo`s bevegelser. Dens sirkulerte ikke jevnt, men gikk i en elliptisk bane, omkring et slags usynlig kraft senter.

Først i 1862 ble en liten ledsager til Sirius A oppdaget.

Sirius A som er dobbelt så stor og 20 ganger så lyssterk som vår egen sol, trodde man var for stor til å kunne la seg påvirke av dette lille nyoppdagede himmellegeme.

Den er i dag betegnet som Sirius B, en hvit dvergstjerne med en usedvanlig stor tetthet. Gravitasjonskraften er 350 000 ganger sterkere enn jordens og en mygg ville veie 800 kg. Sirius B er 12 000 km i diameter og solen er 1.400 000 km i diameter. Likevel utgjør Sirius B`s masse hele 98 % av solens`. Derfor virker den så sterkt inn på Sirius A sin bane. Sirius B er en såkalt hvit dverg. Slike hvite dverger er rester etter stjerner, som vår egen sol. Sirius Bs`indre drivstoff er brukt opp og den indre fusjonen i stjernen er stoppet opp – og den har kolapset på grunn av manglende strålingstrykk, og har slik skapt en hvit dverg.

Sirius B er 10 000 ganger lyssvakere enn Sirius A.

Sosialantropologer som besøke dogonene allerede i 1930 – 40 årene, bekrefter at urbefolkningen allerede den gang satt på eksakt og detaljert kunnskap om stjernebilde Sirius. Og kunnskapen hadde dogonene fått fra et besøkende rom folk, som hadde landet noe lenger nord i deres verden.

Dogonene har også en annen påfallende kunnskapsrik og detaljert innsikt i denne hvite dvergstjernens beskaffenhet og natur. De kaller den for Tolo Po, som betyr ”den miste frø – stjernen”.

I dogonens verden er det minste de vet om, et frø fra en variant av fingerhirse. Altså er Tolo Po svært liten, slik dogonene betrakter den. (I astrologien kalt for Sirius B)

Men i tillegg beretter dogonen noe annet svært bemerkelsesverdig. De sier at Tolo Po er meget tung.

Dogonene er fortalt av sine venner fra rommet, at jorden i Tolo Po, er erstattet med et metall, som de kaller for sagala. Dette metallet er så tungt sier de at: ”jordens alle skapninger samlet ikke er i stand til å løfte den”.

Og dogonene har også fått vite at stjernen er hvit.

Altså visste dogonene noe allerede i 1930 – 40 åra, som vestlige astronomer ikke visste, med kalkulert sikkerhet før i begynnelsen av 1960 årene.

Det er i alle fall både bevist og helt sikkert, at dogonene selv ikke hadde teknisk utstyr., eller selv astronomisk kunnskap, til selv å skaffe seg denne viten om Sirius B.

Blant annet visste dogonene den gang, at Sirius A`s omløpstid om Sirius B, var 50 år – eksakt 50,04 +/ - 0,009 år. Ikke nok med det. Dogonene visste også at Sirius B roterer omkring sin egen akse. Det er senere bekreftet på 70 tallet engang.

Men kan hende det mest fantastiske er, at dogonene også har fortalt om en tredje stjerne, kalt Emme Ya, som befinner seg i stjernesystemet. Men den er ennå ikke funnet av vestlige astronomer.*

Dogonenes religiøse tro går ut på at Sirius B er universets senter, og den første stjerne Gud skapte.

Alle universets sjeler skapes i Sirius B, og trekkes ut i universet fra Pò Tolo mot Emme Ya, ifølge dogonenes tro.

Dogonene har lange tradisjoner i sine sirlige håndverk, bl.a. kurvfletting som viser slike religiøse tegninger.

Dogonene vet nemlig mye mer. De har lenge visst at Saturn er omgitt av ringer. De vet at Jupiter har fire hovedmåner. De har ulike kalender systemer og kjenner til planetens omløps system omkring solen.

Alt dette er gammel viten i dogonens religiøse jordbrukskultur.

 

Men hvordan beskriver så Dogonene disse rom vesenene, som har besøkt dem og belært dem om livet i kosmos?

De er amfibievesener og dogonene kaller dem for Nommos. Nommos betyr – veileder, Herrene eller vennene. Nommos kan også bety ”kunnskapens kilde” eller ”det som får en til å tørste og drikke”.

Så beskriver dogonene romfartøyets landing. Amfibievesenene kom inn mot jorden et sted i nordøst for dogonenes hjemland.

Da fartøyet forberedte sin landing, kom det i en spinnende eller virvlende nedstigning og lagde mye vind og støy. Fartøyet hadde relativt god fart inn og landet på bakken ved å avsette bremsespor, før det endelig stanset.

Dogonene sier at” det spydde ut blod”. Det kan være en omtolkning av røde stikkflammer fra en eller annen forbrenning eller jetmotor.

Rett etter landing, kom en ny stjerne til syne på himmelen. Muligens et moderfartøy. Da dette hadde landet, kom et firbent bakkefartøy ut og trakk fartøyet til en forsenkning i terrenget. Forsenkningen ble fylt med vann, inntil det første landede fartøyet slik begynte å flyte. Enkelt nok tolket tyder alt dette på at rom fartøyet også var et amfibiefartøy, til bruk både på land og vann.

 

*

 

Det store spørsmålet har fra skeptikerne vært, om dogonene på noen annen naturlig måte, kan ha tilegnet seg sine astronomiske kunnskaper, fra de moderne kulturer, som blant annet selv hadde belært dogonene om stjernehimmelen. Det store spørsmålet er bare fra hvem, vestlig kultur eller rom folket?

For bedre å forstå hvordan slik kunnskap formidles i dogonens samfunn, er det uhyre viktig å vite at skriftlige beretninger aldri forekom i dogon samfunnet.

Det var midlertidig kjent at først i 30 – 40 årene, fikk dogonene overlevert mytene om Sirius mysteriet av europeeren Sir Arthur Eddington. Eddingtons bok av 1928, inneholdt blant annet detaljerte opplysninger om Sirius mysteriet, som ble meddelt dogonene en sen kveldstime ved leirbålet.

Det hører til historiene, at dogonene nærmest oppfordret Eddington til å berette om sine Sirius myter, etter at de selv beskjedent hadde berettet om sine gamle astronomiske kunnskaper.

Spørsmålet må være hvem som i virkeligheten ga hvem kildens opprinnelige beretning. Var det Eddington eller dogonene?

En helt annen sak var det også, at det bare var de høyest innvidde av dogonene, som satt på slike guddommelige astronomiske beretninger.

De to kjente antropologene Marcel Griaule og Germaine Dieterlen, som var de første som gjenga dogonenes beretninger om Sirius mysteriet, fikk ikke disse astronomiske kunnskapene gratis. I hele 10 år måtte de leve i dogon samfunnet, før høvdingen røpet samfunnets hellige dekret. Ikke engang de høgest rangerte prestene i dette jordbruks samfunn, kunne berette om mysteriet i sin helhet alene. Kunnskapen var fordelt mellom flere av samfunnets ledere og bare samlet kunne de legge frem sine omfangsrike, detaljerte og astronomiske korrekte beretninger.

Heller ikke teorien om luftspeiling, kan bortforklare dogonenes svært spesielle kunnskaper om Sirius mysteriet. Teorien går ut på at dogonene vet å fortelle om Sirius B, skyldes en luftspeiling av Sirius A. Det skal ha skjedd på en tid da stjernen ble observert over ørkenen under sin årlige heliaktiske nedgang d.v.s. da Sirius A og solen gikk ned nesten på samme punkt i horisonten.

Med Sirius A i riktig høgde over horisonten, ville den luftspeile seg noe lavere ned mot horisonten, og slik fremstå både noe mindre og ”tyngre”, fordi den lå lavere ned mot horisonten. Vi må her forsøke å forstå dogonene som et praktisk tenkende naturfolk.

Men trass denne snedige teorien om luftspeiling, er det noe som ikke stemmer overhode.

Dogonene har alltid fastholdt at Pò Tolo (Sirius B) er hvit. I en slik heliaktiske solnedgang, så lavt mot horisonten, ville Pò Tolo vært like rød som solen.

Ingen annen naturlig forklaring finnes heller på det faktum, at dogonene beskriver Sirius As` elliptiske bane.

Ei heller finnes noen naturlig forklaring på det faktum at dogonene hele tiden har visst at Sirius A bruker 50 år på sin omløpstid rundt Sirius B.

Sjansen for at dogonene skulle slumpe riktig på å gjette Sirius As` omløpstid til akkurat 50 år – er antageligvis som en til en milliard. Her snakker vi altså om eksakt kunnskap.

Det var W. H McCrea i Journal of the Britich Astronomical Assosiation I 1973, som landserte disse kritiske betraktninger om dogonene. Men helt til slutt måtte han bare avslutte med å anta at beregningene om Sirius As` omløpstid om Sirius B, var riktige ved en tilfeldighet.

Det er i seg selv en umulighet ut fra all sannsynlighets beregning.

Jeg har lenge selv fundert på dette mysteriet og har selv den tro, at dogonene som et ekte naturfolk, er i stand til å

Bruke sine evner til en holistisk persepsjon. En teori kan da være at de gjennom tidene har ervervet sine kunnskaper ad telepatisk vei. Det er fullt mulig at de har fått informasjonen om detaljerte astronomiske stjerne bilder og Store Hund, nettopp i henhold til min FLUX teori.

Men hvordan skal vi da forklare dogonens beretning om rom folket som har besøkt dem?

Det blir en vanskeligere nøtt å knekke!

Den enkleste forklaringen er oftest den rette.

Personlig kan jeg bekrefte at slike besøk fra kosmos faktisk ikke lar seg bortforklare. Som i mitt tilfelle er de nettopp like vankelig å bevise som å bortforklare. Se bare på mitt møte med mine venner fra Zeerz A. (Nebula Andromeda)

Men nå tilbake til min dødsreise…

 

 

 

Inside Publisher

Olav Haverstad

No feedback yet


Form is loading...

 

This collection ©2019 by Olav G Haverstad

Contact | Help | Blog skin by Asevo | blog software | PHP hosting