KAMALOKA Forlag - Mitt liv som astralaktiv - bli med inn i en annerledes verden

- bli med inn i en annerledes verden
« Her får du alltid SISTE NYTT: MYKJE SKJER!DOGONENE I ØVRE NIGER... »

DEN ASTRALE FLYGESKOLE

  20.03.2015 14:38, by , Categories: Kapittel 2 DIN FRIE VILJE ER "TID", Kapittel 4 DEN ASTRALE FLYGESKOLE

 

 

 DEN ASTRALE 

FLYGE SKOLE

 

Av

Olav Haverstad 

 

 "Universet henger på

et kyss, eksisterer i et

vedvarende kyss."

Zahlman Shneor

 

 

 

Alt har sin naturlige forklaring. Som liten var jeg fasinert av fuglene som behersket flukten i det frie luftrommet.Jeg hadde min første UKO ( Ut av kroppen opplevelse ) i 1958, tre år gammel, da jeg fallt ut av soveromsviduet i annen etasje på gården hvor jeg vokste opp. I ungdomsalderen ville jeg bli jagerpilot og rekruterte. Jeg startet med hangliding som 16 åring og fløy seilfly som 28 åring. Men, jeg hadde hele denne perioden praktisert astralflyving og prøvet og feilet med ulike navigerings måter. Astral flyging er min ufrivillige skjebnes gitte store lidenskap. Nettopp derfor var det så enormt viktig for meg også å lære meg å beherske teknikkene med å fly i vår egen dimensjon.Motivet var ikke ene og alene at jeg i hele mitt liv har vært en ivrig ornitolog og mere enn gjennomsnittlig opptatt av alt med og uten fjær, som fløy i luften...

Først som voksen, i 20 års alder, hadde jeg lært meg tankekraft styring, ”fly by nerve”(nerveionikk) og bruk av forskjellig programerte styre teknikker for å beherske mine nattlige flyge turer.I min læretid som astral pilot, under MIT Prosjektet 1970 - 90, forsket jeg på min evne og mulighet til å navigere mitt astrallegeme.Jeg kalte teknikken for "flying by nerve" tatt fra flyterminilogien "Fly by wire".I boken ASTRALPILOT forteller jeg i detalj om hvordan jeg utviklet, kontrollerte og mestrert min navigasjon og kontroll av mitt astrallegeme.Jeg betegnet teknikken som "nerveionikk"! Det tok meg 10 år før jeg godkjente mine ferdigheter som tilfredstillende "bestått"!Å fly astralt er helt fantastisk.Mitt astrallegeme flyr som et superavansert helikopter og som et supersonisk jagerfly på en og samme tid.Jeg har absolutt kontroll.Dette er "fremtidens paradigme" innen våre ferdigheter som piloter hva angår vår evne til å kontrollere vår fremtid utefor våre kropper.Jeg må faktisk også innrømme at da jeg så filmen Avatar første gang, tok jeg bokstaveligtalt av. Denne filmen er nærmere en fremtidig paradigme enn filmskaperne selv trolig har forstått?

 

Kort sagt, jeg hadde hatt min farts tid i den astrale flygeskole, jeg betegner meg som astral pilot.

Jeg har hele mitt liv vært både leken og vite begjærlig på livet og lot ikke en sjanse gå fra meg til å forske på hvordan jeg kunne lære meg å kontrollere mine UKO ( ut av kroppen opplevelser ).

 

Aller først vil jeg si at veien frem har vært lang og tøff. Jeg har ikke akkurat spart meg for slit og strev i livet, men disse opplevelsene var alltid av tøff mental karakter. Og i tillegg var de så spesielle, at jeg sjelden eller aldri snakket med noen om dem.

 

Min motivasjon for å påvirke en tidlig astralreise som tilsynelatende ikke lot seg påvirke av noe, var min vilje til å fly som fuglene.

Den magnetiske kraften som bare dro meg av gårde i ulike driftende retninger, fant jeg ut lot seg påvirke ved hjelp av selvhypnose og programmering. Dette skjedde i løpet av en seks års periode fra 19 års alder til 25 års alder. Min programmering gikk ut på å sette klare reisemål, der jeg bukte svært få koordinater (steder) og aller først i nærområdet rundt huset. Først programmerte jeg meg ved lett hypnose og glemte så det hele og sovnet. Jeg programmerte meg alltid en tid før innsovning, da projeksjonen vanligvis oppstår. Jeg var svært uanstrengt og avslappet i forhold til det å lyktes. Fikk jeg det ikke til, ja da kunne jeg bare prøve en annen gang. Og nettopp en slik holdning tror jeg bestemt førte til at jeg etter en tid begynte å kunne ”styre” mitt astrallegeme ut av ”den magnetiske driftende banen” jeg alltid hadde. DET var en iskald glede jeg opplevde hver gang, livredd for å ødelegge astralflukten min og ufrivillig våkne i sengen. Jeg lærte raskt å programmere meg til å emosjonelt ikke reagere så lenge astralreisen pågikk, men først etterpå da jeg våknet. Grunnen til det var rett og slett at jeg flere ganger hadde fått ødelagt astralflukten som følge av avstikkere, sterke gledesutbrudd og andre emosjonelle utbrudd underveis. Etter hvert utviklet jeg en rekke ulike prosedyrer til bruk for min astralflyvning.Jeg utviklet min egen flight manual og programerte også inn alle grunnleggende flyprosedyrer etter et basic "fly by nerve" system med bruk av hypnose.

Jeg visste kort sagt at jeg var blitt mer profesjonell ”pilot” og forholdt meg til dette på en moden måte. Jeg behersket noe jeg ikke riktig visste omfanget av den gang. Det var ofte skremmende å oppdage at jeg faktisk klarte å ”ta styringen” over min astrale flukt med ren tankekraft. Jeg hadde programmert meg til at jeg skulle styre til høyre, ved å tenke høyre og, venstre, ved å tenke venstre, Videre oppover, ved å tenke oppover og, nedover, ved å tenke nedover. Hastigheten bestemte jeg ved å styre med hendene opp og ned med ønsket fart, samtidig som jeg klemte sammen og løsnet opp knyttenevene mine. Akkurat som om jeg holdt rund to stikker. Og jeg hadde lært meg å ”trimme” astrallegemet mitt mot avdriften som ofte tok tak i legemet mitt. Et fast blikk mot målet og jeg reiste i den retning. Og jeg forsto også etter hvert, at en astralreise ikke var lik en annen, hva angikk de ulike magnetiske krefter som påvirket mitt eteriske sjelelige legeme. Jeg utviklet en prosedyre for en forhåndsprogrammering, som gjorde at jeg var forberedt på ulike typer avdrifter, varierende reise hastigheter og null påvirkning i rommet, der mitt legeme plutselig stoppet opp og bare ”hang” i tomme rommet uten å komme noen vei. Jeg forklarer dette om litt.

Nå fløy jeg faktisk på ordentlig!Dette var en tøff og hard virkelighet.

Det var i denne fasen av mitt liv svært viktig at jeg hadde fokus på min UKO, som et fenomen jeg ikke fullt ut måtte forstå, men at mine UKO utflukter ble gitt meg av gode krefter som ville lære meg noe om livet på den andre siden og om forståelsen av selve astral flukten. Jeg lærte at vi mennesker har ingen begrensninger og er gitt muligheten til å fly både astralt og i cosmos utenfor vårt levelige klima og atmosfære.Jeg var dypt bevisst på at jeg var annerledes enn noen annen jeg kjente i min venne - og omgangskrets!

Det hele var rett og slett fantastisk. En slik mulighet til kosmiske reiser måtte jeg bare forske videre på når jeg unikt nok hadde sjansen til det. Men jeg måtte lære å krabbe, før jeg kunne lære å gå. Derfor fortsatte jeg å utforske astralflukten!

 

Min astralflukt var gitt meg i gave fra en høyere intelligens på den andre siden. Slik sett følte jeg stor tillit og trygghet til mine uvanlige evner. Det betydde ikke at jeg svært ofte høyt oppe i luften over mine hjemtrakter i, Sør Norge, mang engang var livredd for å falle ned. Jeg erfarte bare etter hvert at så bare ikke kunne skje. Men jeg kunne styre meg inn i fritt fall, noe jeg ofte gjorde og opplevde en slags vektløs tilstand som jeg fornemmet ved at muskelspenningen i ”kroppen” min opphørte. Ved spontan muskelkontraksjon i hele kroppen kunne jeg bråstoppe, uten å merke noen form for G belastning. Slik stoppet jeg ofte opp noen meter over bakken, gjerne etter mange hundre meters fritt fall. Nå turte jeg ikke dette uten videre i begynnelsen, men trente meg over tid inn til jeg behersket teknikken. Dere legger merke til at jeg bruker hele tiden uttrykket, kroppen min. Det kommer av at i astral flukten, føler jeg alltid helt og fullt kontakten med kroppen min, bortsett fra at all vekt og tyngde følelse er helt annerledes – mer magnetisk og mye lettere enn i vår dimensjon.

Jeg er vektløs i den dualistiske dimensjonen, men klarte å simulere fritt fall i hvilken som helst retning ved å ”slappe av”. Jeg må bare fokusere treffpunkt og bruke tankekraften.Jordens tyngdekraft er opphevet i astraldimensjonen og mitt astrallegeme er vektløst.

 

En varm sommerdag kom jeg på den geniale tanken at jeg kunne bruke min astralflukt til noe ”nyttig og kontrollerbart”.Jeg ville sette den på en prøve og utfordre hvor god kontroll jeg faktisk kunne etablere under en "flight". Jeg kunne lete opp å studere jordugler som jeg viste drev jakt om natten inne på fjellet. Som sagt så gjort, jeg programmerte meg om kvelden og var klar til dyst en vakker varm og fin lys juni natt rundt sankthans tider. Da var det nemlig lyst og fint og jeg var sørgelig skuffet, da jeg våknet neste morgen etter å ha sovet som en stein hele natten.

Men jeg hadde ikke tenkt å gi meg så lett. Etter noen dager forsøkte jeg igjen. Jeg hadde feiret sankthans med gode venner og var nå klar for ennå flere astrale utfordringer.

Kvelden kom og jeg projiserte og befant meg plutselig 100 meter rett over huset på gården. Det var dessverre gråvær og regn og inne på fjellet så jeg gråværs skyer som drev av gårde mot vest. Jeg svingte meg en runde rundt område og dykket ned mot tunet i frisk fart, gjorde en sving utenom låven og strømledningene og kom inn for myk landing rett mot trappa, der jeg satte et bein foran meg og brå våknet i sengen min. Akk ja, pytt sann, jeg gir ikke opp. Bestemte meg for å prøve neste natt. Da ble det full klaff.

Jeg beretter. Følg med dette blir spennende:

Min nattlige flight var nøye planlagt og jeg hadde dager i forveien søkt opp et jorduglerede inne på fjellet, nærmere bestemt i lang myra i Sjøsjålia i Fron Vestfjell, i sydligere deler av Norge ca 700 moh.

Jeg hadde markert reiret med en lys kraftig vierpinne, som jeg hadde stukket i myra, bare noen meter unna redet, som lå godt gjemt mellom frodige vierbusker.

Nå var det slik med min projeksjon, at jeg visste ikke helt nøyaktig hvor jeg ville oppleve terrenget og høydeinntrykk, før jeg kom opp til min første koordinat som jeg hadde programmert min flight med. Det skulle i alle fall være 150 meter over terrenget i nord vestre del av Lang myra, der jordugla hekket i nevnte vier bevokste vegetasjonsbelte sør i myra. Denne myra heller fra sør mot nord og hytta til en av mine sambygdinger. Hytta tronet alene på høydedraget litt lenger øst. Dette er et særdeles vakkert fjellområde.

Med et får jeg kjenning og befinner meg i riktig høyde, med en frisk bris om astrallegemet mitt. Da jeg går i bevissthet, ligger jeg i luften i utstrakt flyge posisjon med hendene foran hode. Jeg går i bevissthet ofte i denne posituren, fordi jeg er programmert til å fly fra sengen i liggende stilling. Jeg inntar umiddelbart en behagelig sittestilling med utgangspunkt i ”fosterstilling”, der leggene er korskastet og overarmene presset inntil overkroppen. Hendene mine har styregrep og jeg styrer min driftende flukt med tankekraften til å stoppe helt opp i luften. Her sitter jeg og kikker utover fjellet og myra under meg fra 150 meters høyde. Nå er det slik i mitt tilfelle., at noen ganger har jeg en merkbar kontakt med mitt astrallegeme når jeg flyr og andre ganger er jeg bare min rene bevissthet uten kontakt med mitt astrallegeme. Men jeg har utarbeidet en prosedyre også for å kontrollere om jeg skal ha kropp eller ikke! Jeg har i senere år ofte moret meg med, at jeg var først ute med å beherske stealth – teknologien i min astralflukt, lenge før amerikanerne utviklet teknologien på sine fly og båter. Nå vet jeg ikke om min sjels energi engang er synlig på radar! DET tviler jeg på!

 

Nok engang har jeg lyktes å programmere første koordinat på astralturen, uten at jeg kommer ut av kurs eller bare drifter ukontrollert bort fra område. Men om litt begynner den usynlige magnetkraften å drive meg ut av posisjon og jeg stopper avdriften med tankekraften som ”tenker motsatt drift inntil jeg står i ro”. Slik korrigering har jeg programmert inn på forhånd, men jeg må sette detaljert kurs, først da jeg er på stedet, fordi jeg aldri på forhånd kan vite i hvilken retning avdriften vil føre meg, eller med hvilken hastighet. Jeg har erfart at kraftig vind i tillegg kan påvirke astrallegemet mitt, såfremt jeg ikke har ”trimmet” det eller korrigert for slik avdrift.

Fra min posisjon sitter jeg og kikker i 45 grader vinkel ned på nevnte hytte kl 0900 på venstre hånd. Litt lenger sørover ser jeg den lille koselige setra til en annen sambygding, kl 1100. Det er en lummer juninatt, med klar natte himmel og mange tåkeslør ligger milevidt i dalførene innover fjellet, ølrøyk eller ”munkefis”, som det populært blir kalt på Frons dialekt. Jeg snur meg og ser Åsen seter en mils vei lenger ute i nord – øst, min bestefars seter Skuleby. Vannene Hatsto og Gompen ligger i morgentåke lenger nede i terrenget.

Jeg har det komfortabelt og speider nå etter jordugla. Jeg ser ikke fuglen fra denne høyden, men har en fornemmelse av at hunnen ligger på redet nå. I øst er sola i ferd med å stå opp og et gul gyllent lys skinner inn over fjellet og lyser opp landskapet. Lett og elegant slipper jeg meg ned mot et lite vann i myra og styrer rolig oppover myr draget i fem til ti meters høyde over terrenget. Hastigheten min er moderat og jeg får kjenning på vierkvisten i enden av myra. En enkeltbekkasin starter og hiver seg opp i lufta på min høyre side, tar en sveip nordvestover myra og vinner høyde. Jeg stopper opp og kikker etter den. Så stuper den ned mot myra, bretter ut de ytterste halefjærene og ”mekrer” en fin fallende fjærlåt som skjelver og avtar i både tonehøyde og styrke. Derfor er enkelt bekkasinene kalt for ”mekkregauk”. Denne hannen er i full sving med sitt vår spill og revirhevding.

Så om litt stiger den igjen til værs og stuper på ny mot bakken og preger sommernatta med sitt eiendommelige fluktspill. Noen runder var fuglen stygt nær meg og jeg ble nervøs for å få en fulltreffer, men den så ikke meg.

Jeg tenker at jeg får studere den nærmere etterpå, i det jeg rolig siger inn mot stedet der jordugla skal ha sitt rede. Pinnen kommer sakte mot meg og jeg stiller meg rett over den i fem meters høyde. Der ser jeg jordugla, sovende med hode under vingen liggende på reiret. En eiendommelig glede stiger i meg og jeg kjenner at den brå kutter, akkurat slik jeg har programmert meg til. Litt emosjoner tåler jeg, men ikke mye, da brå våkner jeg i sengen min og det er ikke det jeg skal, for neste koordinat er nemlig vierpinnen jeg befinner meg over nå. Etter det venter jeg at ugla letter, så jeg kan følge etter den og studere dens jakt. Jeg var på forhånd noe skeptisk til en slik programmering og om den overhode ville fungere.

Mens jeg henger over myra der begynner jeg å drifte bort og oppover. Jeg må korrigere for avdriften og venter i den nye posisjonen.

Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk, men ugla sov hele tiden og jeg husker bare at alt liksom tonet ut i svart og at jeg våknet i sengen min.

Nok en astral flukt var avsluttet og jeg måtte stå opp, fordi jeg var så oppspilt over det jeg hadde opplevd.

Skuffet over ikke å ha lyktes med å følge etter en jaktende jordugle.

Da jeg ser på klokka, så er den ca halv fem på morgenen og ute har sola begynt å ta tak i den rå morgenlufta.

Det ville bli en varm fin dag i Gudbrandsdalen i sentrale deler av sør Norge.

Hvor lenge jeg hadde vært borte, vet jeg ikke sikkert, men har hele tiden hatt en fornemmelse av et kvarters tid i jordisk tid. Reise veien fra bygda og til fjellet er et par mil i luftlinje – mine barndoms fjelltrakter, hvor jeg er lomme kjent. Veien hjem gjorde jeg unna på null tid og husker ingenting fra alt ble svart ved redet, til jeg våknet i senga.

 

 

*

 

Inside Publisher

Olav Haverstad 

No feedback yet


Form is loading...

 

This collection ©2019 by Olav G Haverstad

Contact | Help | b2evolution skin by Asevo | blog software | hosts